Valkyrie

Valkyrie

Om bloggen

Velkommen til min blogg! Her kan du lese om mye og mangt. Det er fint hvis du legger igjen en kommentar på innleggene mine hvis du føler for det. Du kan også skrive litt om deg selv i kategorien "Om meg". Da får jeg et "ansikt" til statistikken fra Google Analytics. ;-)

Ernst Orvil

Kultur og litteraturPosted by Valkyrien Wed, February 03, 2010 23:25:50
En forfatter jeg skammelig nok ikke visste om før Jan Erik Vold gjorde meg oppmerksom på ham i går. Orvil bodde hele sitt liv fra 1898 til 1985 i Vibesgate 21 i Oslo ( Sigrid Undset var nabo med ham i en periode). Han hadde en butikk sammen med sin kone i første etasje, men var samtidig en svært produktiv forfatter. Dette var en forfatter som skrev noveller, romaer, skuespill og dikt. Diktene handler om mye forskjellig, alt fra skjemt til alvor. Han skev også sitt eget dødsdikt, og etterlot seg over tusen dikt da han døde.

Har jeg sovet i norsktimene, eller hvordan kan det ha seg at jeg ikke har visst om Ernst Orvil? Det er nesten så jeg blir flau over at jeg ikke kan noe om mannen.

Jan Erik Vold var redaktør for boka "Utvalgte dikt" som kom ut i 1998, ved Orvils 100- års jubileum. Nå har det seg slik at den gode herr Vold har tatt vare på slike eksemplarer som trykkeriene vil kaste/makulere av ulike årsaker. Han må sitte på et enormt boklager i kjelleren sin, og vi som var på kurs i Oslo tirsdag 2.februar var så heldige å få kjøpe litt av dette lageret for en rimelig sum penger. Jeg fikk med meg noen av Volds bøker, signert. I tillegg kjøpte jeg altså "Utvalgte dikt", og ble sittende på toget og lese boka nesten fra perm til perm. Man skal jo ikke "sluke" dikt, men det var akkurat det jeg gjorde. For meg ble det en opplevelse av at jeg bare måtte lese videre for ikke å gå glipp av noe. Det var en helt merkelig og uvant følelse å ha mens jeg leste lyrikk.

Jeg kommer til å legge ut noen av diktene her etter hvert, men det var spesielt ett som grep meg litt i hjertet, og som har vært med meg i hodet i hele dag. Nå skriver jeg det her, og så kanskje slipper det litt taket i meg.


Taperen

Taperen går gjennom livet,
han trekker
et tungt lass,
på lasset er ingenting.

Han stanser ikke og hviler.
Så er han borte
i skyggen
av en godmodig Gud.

  • Comments(1)//valkyrie.pixelmaster.no/#post96

Kvinnesyn

Kultur og litteraturPosted by Valkyrien Wed, January 06, 2010 22:22:33

Hva er det med forfattere og trangen til å gjøre kvinner til kjønnsobjekter? Enkelte ganger blir jeg så utrolig provosert av måten kvinner framstilles i en bok at jeg kan kaste den fra meg. Nå om dagen har forfatterne fått med seg at kvinner kan få høye stillinger, og en god utdannelse. Likevel blir kvinnene brukt som tanketomme kjønnsobjekter for at plottet skal bli spennende, og for at mannen skal få en takknemlig dame på armen idet historien slutter.

Jeg tenker for eksempel på bøkene til Dan Brown. Han ble jo så omdiskutert da han ga ut ”Da Vinci koden”, men ikke på grunn av hvordan det går med den kvinnelige hovedpersonen. Jeg har lest alle bøkene han ga ut før ”Da Vinci koden”, og kvinnene behandles likt i dem alle sammen; de er velutdannete og relativt vellykkede, men likevel har de ikke mer selvstendighet enn at de må lene seg til en mann for å løse problemene, og så falle for ham til slutt.

Om noen skulle tro at dette er noe eksklusivt for Dan Brown (eller andre mannlige forfattere), må man tenke om igjen. To amerikanske kvinnelige forfattere går i den samme fella. Kathy Reichs skriver om rettsantropologen Tempe Brennan (karakteren som tv-serien ”Bones” er løselig basert på), og hennes nærmest nevrotiske forhold til både sin eksmann og politi-nesten-kjæresten Andy. Dette er en forfatter som selv er meget høyt utdannet, og som skriver om en kvinne som har suksess i jobben sin, men som sliter voldsomt med selvtilliten i forhold til menn og kjærlighet. Patricia Cornwell er også en usedvanlig velutdannet kvinne og krimforfatter(advokat og rettsmedisiner). Hennes hovedperson gjennom mange av bøkene, Dr Kay Scarpetta, er så nevrotisk i privatlivet at det etter hvert ødelegger også den eventyrlige karrieren hennes.

Selvfølgelig skjønner jeg at det må være en viss spenning mellom elementer i hovedpersonenes liv, og mellom personene i en roman. Likevel blir jeg voldsomt provosert over at forfattere som ellers skriver godt, og har gode plot, tyr til det jeg mener er billige virkemidler. Det finnes nemlig forfattere av begge kjønn som på forbilledlig vis klarer å ha med både kvinner og menn i romanene sine uten å gjøre noe poeng av at de er av forskjellig kjønn.

En av mine absolutt favorittforfattere er Ian Rankin. Han har skrevet romanserien om politimannen John Rebus (som også har blitt til en tv-serie som bare meeeget løselig er basert på bøkene, men den saken er et annet hjertesukk). Rebus har en kvinnelig assistent, Shiobhan, som må tåle ganske mye ”abuse”, men poenget er at forfatteren lar Rebus behandle alle sine kollegaer på samme måten. Det spiller ingen rolle hvilket kjønn de har. Da Shiobhan ble introdusert i bokserien var det noen få antydninger til en seksuell spenning mellom henne og Rebus, men det forsvant raskt. Etter min mening behandlet Rankin dette på en utmerket måte. Utover i bokserien utvikles Shiobhan til å bli stadig sterkere og mer selvstendig, og det uten å bli framstilt som lesbisk eller spesielt mandig.

Val Mc Dermid er en annen skotsk krimforfatter jeg er glad i å lese. Hun har også et tospann som hovedpersoner i mange av bøkene sine. Det er psykologen Tony Hill og politikvinnen Carol Jordan. De to utvikler et slags kjærlighetsforhold i starten av samarbeidet, men stadig flere og mer kompliserte ting kommer i veien for at de skal kunne ta skrittet fullt ut. I de siste bøkene har de utviklet ett vennskap som er veldig spesielt, og som kanskje er bedre enn et seksuelt forhold. De er likeverdige partnere, slik de har vært gjennom hele bokserien. Av og til er det politikvinnen som har fremstått som den svake, og av og til er det psykologen. Det er ikke snakk om at Mc Dermid har gjort det ene kjønnet sterkere enn det andre, hun behandler karakterene sine like brutalt uansett kjønn.

Nå i juleferien har jeg (endelig) lest Stieg Larssons Millenniumtrilogi. Her møter vi også en mannlig og kvinnelig hovedperson. I den første boka har Blomqvist og Salander et forhold, og Salander rømmer landet da hun oppdager at ”Kalle jævla Blomqvist” ikke er trofast mot henne. Da ble jeg litt provosert, fordi jeg tenkte at dette kunne forfatteren godt ha unngått. Da jeg leste videre i de to neste bøkene forsto jeg at det måtte være slik: Salander framstår som stadig sterkere og mer selvstendig, til tross for den spesielle oppveksten. Hun er definitivt ikke et kjønnsobjekt som underkaster seg en mann ved slutten av historien i den tredje boka, og hun var det egentlig ikke i den første.

Helt til sist vil jeg nevne en forfatter som virkelig provoserer meg med sitt kvinnesyn. Det er mulig jeg har misforstått alle bøkene jeg har lest av Paolo Coelho, men jeg klarer bare ikke måten han omtaler kvinner på. Kvinnene hans må enten være hekser i positiv forstand, eller noe nærmest uoppnåelig en mann må søke etter på lange reiser slik som i ”Zahir”. Jeg har lest mange av bøkene hans for å se om jeg har misforstått, men jeg klarer bare ikke å se hva som er så flott med måten han framstiller kvinner på. Han skriver godt, og han skriver om spennende spirituelle temaer, men jeg liker ikke måten han mystifiserer kvinner på. Det blir rett og slett for mye av det gode i tilbedelsen av kvinner generelt.

  • Comments(6)//valkyrie.pixelmaster.no/#post88

Kaoskrigeren

Kultur og litteraturPosted by Valkyrien Wed, April 29, 2009 13:52:48

Jonathan går på privatskole i byen, far betaler. Han er glad i pene damer, og doper seg bare på fest- sier han.

Michael går på Dønski videregående og bor sammen med mora si og en fyllik av en stefar. Han er rolig som er tverrligger i en krisesituasjon, og det virker mer skremmende for andre enn om han hadde blitt sint.

Sebastian jobber i en fotobutikk i byen, og har med seg fotoapparatet sitt overalt. Han tar bilder i alle mulige og umulige situasjoner.

Tobias er bokas hovedperson. Han går på Dønski videregående sammen med Michael, og bor sammen med storebroren Simen på 25 og kjæresten hans. Faren har stukket av fra en bedragerisak sammen med en irsk dame, og dette får Tobias svi for. En sen kveld blir han banket opp så grundig at han havner på sykehuset. Bokas handling dreier seg rundt Tobias' forsøk på å finne ut hvem det var som banket ham opp, for at han kan få tatt hevn.

Guttegjengen trener kampsport sammen, og de havner stadig i slåsskamper og vanskelige situasjoner i helgene. Tobias blir fulgt opp av barnevernet, og ett av tiltakene er at han kan få trene kampsport hos en privat trener. Han tar seg av Tobias også på andre områder, men Tobias får stadig større vanskeligheter hjemme, på skolen og i kampsportmiljøet. Til slutt topper det seg helt, og det får store konsekvenser.

Boka er skrevet av Annette Münch, og jeg syns hun har beskrevet miljøet guttene beveger seg i godt. Her finner leseren ungdommer fra overklasse- Bærum, ungdom som har det litt trangere økonomisk og de som har sosiale problemer. Guttene representerer de forskjellige sosiale lagene uten at det blir overtydelig eller et stort poeng i boka. Det er naturlig for dem at det er forskjeller mellom dem. Av og til syns jeg at forfatteren lar Tobias ta avgjørelser på en litt for lettvint måte, han blir litt vel naiv enkelte ganger. Boka er ikke en forherligelse av vold og kampsport, men heller ikke en moraliserende bok om hvor galt det kan gå når man beveger seg utenfor lovens rammer.

Alt i alt er dette en bok som nok kan treffe mange gutter, men ikke alle. Språket kan være noe vanskelig, og guttene er litt eldre enn guttene jeg møter på ungdomsskolen. Denne boka kommer jeg nok til å anbefale til 10.trinns elever. De er nærmest guttene i alder, og har kanskje større muligheter til å sette seg inn i guttenes liv.

Kanskje voksne også bør lese boka for se litt hva som kan foregå i et guttemiljø der vold, dop og alkohol anses som nødvendig og kult.

  • Comments(0)//valkyrie.pixelmaster.no/#post71

XXL

Kultur og litteraturPosted by Valkyrien Sat, April 18, 2009 17:47:23

Jon Ewo har skrevet denne litt rare, men morsomme og ettertenksomme boken. Den handler om Bud Martin og Jerry, men mest om Bud. Bud er størrelse XXL på utsiden, men sier selv at han er en redd liten mus på innsiden. Fetteren Jerry er tynn som en strek, men tar likevel veldig mye plass. Hver sommer kommer Jerry på besøk en uke, og Bud gruer seg like mye hvert år, fordi Jerry alltid skaper problemer for Bud. Jerry er ikke Buds eneste problem, han har utsatt å skrive en rapport til skolepsykologen hele sommeren, og nå må han få skrevet noe ellers mister han plassen på mekanikerlinja på videregående.

Akkurat slik Bud fryktet skaper Jerry straks problemer for dem, og siden han er lettere manisk er de ikke akkurat små. Problemene involverer jenter, den mytiske storgjedda, et lysthus med ølrester, en uregelmentert biltur og et hus som skal males. Jerry river med seg Bud i en fart Bud ikke er komfortabel med, og han klager over at han alltid går ned i vekt hver gang Jerry er på besøk. Likevel er de to guttene gode kamerater, og akkurat denne sommeren knyttes de nok enda tettere sammen.

Boka er skrevet i første person, og vi får historien fortalt fra Buds synsvinkel. Etterhvert får leseren større og større innsikt i hva Bud egentlig tenker, og hva det var som skjedde den siste dagen før sommerferien.

Hver dag den uka Jerry er på besøk har fått sitt eget kapittel, og i tillegg er kapitlene delt inn i korte avsnitt med finurlige og morsomme overskrifter. Dette gjør at man blir nysgjerrig på hva det handler om, og det går fort å lese de små avsnittene. Språket er godt, og jeg tror at mange ungdommer vil kjenne seg mye igjen i de tankene og følelsene Bud har.

Denne boka er absolutt å anbefale for ungdomsskoleelever, og det er sikkert ikke dumt av voksne å lese den heller.

  • Comments(2)//valkyrie.pixelmaster.no/#post60

"Salme for en varslet død"

Kultur og litteraturPosted by Valkyrien Tue, April 14, 2009 19:02:33

Ole-Mikal Nilsen har skrevet en skikkelig grøsser som fikk hårene mine til å reise seg i nakken flere ganger underveis.

Jeff Buckleys versjon av "Hallelujah" (gjenoppstått gjennom de nye Gitarkameratene), danner et viktig bakgrunnsteppe for historien, som utspiller seg i ei lita bygd i Sverige. Tom har blitt med jenta han er hemmelig forelsket i for å besøke hennes onkel. Da de kommer frem viser det seg at Tom er dobbeltgjengeren til en gutt som døde for ganske nøyaktig 20 år siden under mystiske omstendigheter. Etterhvert som åremålsdatoen for dødsfallet nærmer seg, blir Tom mer og mer opptatt av hva som egentlig skjedde. Han ser ting om nettene, hører bruddstykker av samtaler, og drømmer livaktig.

Teksten i sangen er med oss hele tiden, og den forandres for å passe til mysteriet Tom er opptatt av. Han grubler over dette, og bruker forandringene til å komme med flere og flere svar på hva det egentlig var som skjedde.

Boka er ganske tynn, og jeg leste den på under to timer. Bare dette kan være et godt "salgsargument" for å få ungdomsskoleelever til å lese den. At den er skikkelig spennende i tillegg er jo en bonus.

Slutten er uventet og annerledes. Absolutt å anbefale for elever og voksne!

  • Comments(0)//valkyrie.pixelmaster.no/#post58

"Drapene i Barkvik"

Kultur og litteraturPosted by Valkyrien Tue, April 14, 2009 18:48:45

Ekte krim for ungdom. Denne setningen kunne vært det eneste å si om denne boka.

Mens jeg leste den tenkte jeg at Ingvar Ambjørnsen virkelig tar ungdom på alvor. Språket er voksent, men ikke for vanskelig. Utgangspunktet er to drap i en småby langs sørlandskysten, og 16-åringen Fillip Moberg drar sammen med onkelen sin for å dekke drapene for det litt lugubre magasinet "Nye Kriminaljournalen". Fillip skal være med som fotograf, og får egentlig beskjed om å ikke blande seg inn i saken. Han klarer jo selvfølgelig ikke å unngå å havne midt oppe i begivenheter som har med saken å gøre.

Dette er ikke en moraliserende bok der hovedpersonen er en helt eller en taper. Selv om mange i hans omgivelser kanskje vil tenke på Fillip Moberg som en taper ut fra opplevelsene hans på skolen, får leseren et helt annet inntrykk. Dette er en ung gutt med styrker og svakheter slik som de aller fleste gutter på 16 år, eller deromkring. Han er til tider feig, og er klar over det selv, men samtidig gjør nysgjerrigheten hans at han tar noen modige valg også. Til syvende og sist er han også en gutt som vil ha rettferdighet, og ut fra dette ønsket må han velge å være modig når det gjelder som mest.

Boka fungerer bra for lesere fra ungdomsskolen og oppover, og er absolutt å anbefale for elever!

  • Comments(0)//valkyrie.pixelmaster.no/#post57

"Et dårlig år"

Kultur og litteraturPosted by Valkyrien Tue, April 07, 2009 16:04:08

Før påskeferien rasket jeg med meg et tilfeldig utvalg nye bøker fra skolebiblioteket vårt. Jeg tenkte jeg skulle legge ut noen omtaler her etterhvert som jeg blir ferdig med bøkene. Den første boken jeg skriver om er "Et dårlig år", av Stein Erik Lunde.

Boka handler om ett år i hovedpersonen Rolands liv, slik tittelen indikerer. Innledningen starter med at han noe motvillig blir sammen med Line, etter at han har blitt dumpet av sin første kjærlighet, Sara. Etterhvert kommer vi tilbake til en slags nåtid der Roland beskriver hvordan han skriver dette ned etter råd fra kameraten Martin.

Dette er tilsynelatende en tradisjonell ungdomsroman, med hjerte og smerte i hovedsetet. Roland er en pliktoppfyllende og grei gutt som bor sammen med moren sin etter at faren flyttet tilbake til Paris. I starten av historien skal han begynne på siste året på videregående, og sånn sett er kanskje boka mer passende for en litt eldre leseskare enn våre ungdomsskoleelever.

Roland fortsetter å være sammen med Line gjennom hele vinteren, selv om han helst har lyst til å gjøre det slutt. Line kommer fra en familie som har det litt bedre materialistisk sett enn Roland, men under overflaten skjuler det seg tragiske problemer. Lunde tar aldri for seg disse problemene annet enn i forbifarten. Fokuset er hele tiden på Roland, og hvordan han gradvis synker lenger og lenger ned i en depresjon. For meg som er en voksen leser skjønner jeg jo at gutten er dypt deprimert, men dette blir ikke tydeliggjort for yngre lesere. Noen ungdommer kan kanskje kjenne seg igjen i at Roland har kjærlighetssorg, men dette er noe som stikker dypere enn det. Dermed blir det underliggende temaet i boka Rolands eksistensielle krise. Det beste eksempelet er nok da han skal måke oppkjørselen til huset, og helst vil legge seg ned i snøen fordi han ikke ser noe poeng med noen ting lenger. Han føler at ingenting angår ham, og dermed er han helt avsondret fra resten av verden.

Romanen fortelles i førsteperson, med personal synsvinkel. Vi er hele tiden inne i hodet på Roland, og det kan til tider blir slitsomt og deprimerende. Det er brukt noen spennende virkemidler i boka, slik som at når man går over i en ny årstid slutter den gamle midt i en setning. Setningen fortsetter i den nye årstiden. Et annet virkemiddel er da Roland beskriver hvordan han og Siri går på en sti innnover fjellet ser han på henne mens hun hopper over en liten elv. Ordene er satt opp slik at man kan se henne hoppe fra stein til tue til stein igjen.

Kapitlene er av varierende lengde, for å vise hvordan Rolands tanker skifter eller holder seg på samme tema. Han hopper noe fram og tilbake i tid, noe som er litt forvirrende til tider. Dessuten skriver han om at han har reist bort for å studere etter videregående, mens i slutten av boka sier han at han skal ta seg et hvileår.

Det er flere rundt ham som ser at det er noe som ikke stemmer med ham gjennom dette skoleåret, men han tar ikke i mot de forsiktige henvendelsene han får fra lærere og moren. Til slutt kommer han seg ut av depresjonen på egen hånd mot slutten av skoleåret, skikker seg på skolen og kommer seg ut av forholdet til Line.

Flere ganger gjenom boka kommer Roland til nåtiden, og han beskriver hvordan han sitter i Paris og skriver. Mot slutten ser han fram til at han kan gi et eksemplar av boka til Sara, som i mellomtiden har blitt mamma. Sånn sett har han ikke gitt opp håpet om å bli sammen med Sara igjen, selv om han flere ganger bedyrer at det ikke er drømmen hans.

Alt i alt tror jeg nok ikke at dette er en bok som passer for de aller fleste av våre elever. Det kan være at noen av de flinkeste og mest modne jentene kan få noe ut av denne boken. Jeg skal passe meg for å gi slike anbefalinger til elevene mine, men er redd for at guttene ikke vil få noe særlig ut av å lese denne, bortsett fra de forsiktige beskrivelsene av sex og hvordan Roland etterhvert drikker ganske mye på fester.

Selv var jeg ganske nedstemt etter å ha lest boka, og det er kanskje noe å forberede elevene på? Hvis man kan tenke seg et tema å knytte boka opp mot, må det vel være psykisk helse.

  • Comments(0)//valkyrie.pixelmaster.no/#post56

Lesepåske

Kultur og litteraturPosted by Valkyrien Sun, April 05, 2009 12:11:44

Vi har fått inn massevis av nye bøker til skolebiblioteket, så nå i påsken skal jeg pløye meg gjennom en hel haug. Har tatt med meg åtte stykker hjem i første omgang, men jeg får se om jeg må ta en tur oppom jobben og hente flere før vi reiser.

Gleder meg til å lese god norsk ungdomslitteratur og se hva det er vi har å tilby elevene våre!

  • Comments(2)//valkyrie.pixelmaster.no/#post53
Next »