Valkyrie

Valkyrie

Om bloggen

Velkommen til min blogg! Her kan du lese om mye og mangt. Det er fint hvis du legger igjen en kommentar på innleggene mine hvis du føler for det. Du kan også skrive litt om deg selv i kategorien "Om meg". Da får jeg et "ansikt" til statistikken fra Google Analytics. ;-)

Når hverdagene blir for hektiske

YmsePosted by Valkyrien Sun, June 21, 2009 21:20:57

For over ett år siden gikk jeg på trynet. Jeg havna nederst i kjelleren, og brukte lang tid på å komme meg tilbake opp igjen. Det krevde mye hjelp fra en flink psykolog, støtte fra mannen og familien min, og kollegaer og ledelsen på jobben.

Jeg lærte mye av den opplevelsen, og dette siste året har jeg oppdaget en del sammenhenger jeg ikke har vært klar over i livet mitt.

Noe av det viktigste jeg fikk hjelp til å oppdage er at livet mitt har vært mye styrt av hypomani. Alle har svingninger i humør og energi, men mine svingninger er litt mer opp og ned enn hva som er "normalt". Da jeg først ble klar over dette forsto jeg så utrolig mye av ting jeg har gjort og opplevd tidligere.

Depresjonene kommer ikke med like stor kraft som før, fordi jeg ser dem komme, og kan gjøre enkle grep for å unngå at de blir for dype eller langvarige. Jeg har også lært meg å kanalisere den ekstra energien jeg av og til får til noe konstruktivt i livet og jobben min. I stedet for å sette i gang flere prosjekter, eller å ta på meg større ansvar og arbeidsoppgaver bruker jeg heller energien på det jeg allerede er i gang med, eller på familien min.

Da jeg møtte veggen var jeg deprimert, ganske dypt faktisk. Jeg kan huske at jeg lå i sengen om morgenen i helgene og gruet meg til å møte familien min. Jeg orket ikke tanken på å måtte være sammen med andre mennesker, og hadde veldig dårlig samvittighet for at jeg hadde disse tankene. Hvilket normalt menneske gruer seg for å være sammen med ungene og mannen sin, liksom? I familieselskap satt jeg bare og passet på at jeg smilte på de rette stedene og svarte høflig og ordentlig på tiltale. Egentlig hadde jeg bare lyst til å skrike høyt. Jeg ville kjefte ut alle i omgivelsene mine, men hvorfor? Hele meg verket av frustrasjon og sinne, uten at jeg kunne si hva det kom av. Samtidig hadde jeg ikke energi til å gjøre noe med det.

Nå, i ettertid vet jeg at jeg hadde helt klassiske symptomer på depresjon, men det visste jeg ikke den gangen. Paradokset med depresjon er jo at man er så flink til å glatte over, og å skjule hva man egentlig føler. Dermed blir det også vanskelig for omgivelsene å vite at man faktisk har det ganske dårlig, og at man trenger hjelp.

I dag passer jeg på at tidevannet ikke skyller inn over hodet på meg når hverdagene blir hektiske. Det er ikke til å unngå at man får dager og uker med stress når man er lærer, men nå kan jeg kjenne igjen symptomene på når stresset er i ferd med å ta over kroppen min. Da kan jeg gjøre noe med det, i stedet for å bli revet med tidevannet ut på dypet. Jeg vet nå at verden ikke går under hvis jeg av og slurver bittelitt med oppgaver jeg skal gjøre. Det er ikke min oppgave å melde meg frivillig til alt mulig, og det er faktisk mulig å si "nei". Dessuten prioriterer jeg bort ting som ikke er absolutt nødvendige for hverdagene.

Derfor har jeg ikke skrevet noe her på over en måned. I tilfelle noen lurte, liksom...

  • Comments(2)//valkyrie.pixelmaster.no/#post80