Valkyrie

Valkyrie

Om bloggen

Velkommen til min blogg! Her kan du lese om mye og mangt. Det er fint hvis du legger igjen en kommentar på innleggene mine hvis du føler for det. Du kan også skrive litt om deg selv i kategorien "Om meg". Da får jeg et "ansikt" til statistikken fra Google Analytics. ;-)

Kvinnesyn

Kultur og litteraturPosted by Valkyrien Wed, January 06, 2010 22:22:33

Hva er det med forfattere og trangen til å gjøre kvinner til kjønnsobjekter? Enkelte ganger blir jeg så utrolig provosert av måten kvinner framstilles i en bok at jeg kan kaste den fra meg. Nå om dagen har forfatterne fått med seg at kvinner kan få høye stillinger, og en god utdannelse. Likevel blir kvinnene brukt som tanketomme kjønnsobjekter for at plottet skal bli spennende, og for at mannen skal få en takknemlig dame på armen idet historien slutter.

Jeg tenker for eksempel på bøkene til Dan Brown. Han ble jo så omdiskutert da han ga ut ”Da Vinci koden”, men ikke på grunn av hvordan det går med den kvinnelige hovedpersonen. Jeg har lest alle bøkene han ga ut før ”Da Vinci koden”, og kvinnene behandles likt i dem alle sammen; de er velutdannete og relativt vellykkede, men likevel har de ikke mer selvstendighet enn at de må lene seg til en mann for å løse problemene, og så falle for ham til slutt.

Om noen skulle tro at dette er noe eksklusivt for Dan Brown (eller andre mannlige forfattere), må man tenke om igjen. To amerikanske kvinnelige forfattere går i den samme fella. Kathy Reichs skriver om rettsantropologen Tempe Brennan (karakteren som tv-serien ”Bones” er løselig basert på), og hennes nærmest nevrotiske forhold til både sin eksmann og politi-nesten-kjæresten Andy. Dette er en forfatter som selv er meget høyt utdannet, og som skriver om en kvinne som har suksess i jobben sin, men som sliter voldsomt med selvtilliten i forhold til menn og kjærlighet. Patricia Cornwell er også en usedvanlig velutdannet kvinne og krimforfatter(advokat og rettsmedisiner). Hennes hovedperson gjennom mange av bøkene, Dr Kay Scarpetta, er så nevrotisk i privatlivet at det etter hvert ødelegger også den eventyrlige karrieren hennes.

Selvfølgelig skjønner jeg at det må være en viss spenning mellom elementer i hovedpersonenes liv, og mellom personene i en roman. Likevel blir jeg voldsomt provosert over at forfattere som ellers skriver godt, og har gode plot, tyr til det jeg mener er billige virkemidler. Det finnes nemlig forfattere av begge kjønn som på forbilledlig vis klarer å ha med både kvinner og menn i romanene sine uten å gjøre noe poeng av at de er av forskjellig kjønn.

En av mine absolutt favorittforfattere er Ian Rankin. Han har skrevet romanserien om politimannen John Rebus (som også har blitt til en tv-serie som bare meeeget løselig er basert på bøkene, men den saken er et annet hjertesukk). Rebus har en kvinnelig assistent, Shiobhan, som må tåle ganske mye ”abuse”, men poenget er at forfatteren lar Rebus behandle alle sine kollegaer på samme måten. Det spiller ingen rolle hvilket kjønn de har. Da Shiobhan ble introdusert i bokserien var det noen få antydninger til en seksuell spenning mellom henne og Rebus, men det forsvant raskt. Etter min mening behandlet Rankin dette på en utmerket måte. Utover i bokserien utvikles Shiobhan til å bli stadig sterkere og mer selvstendig, og det uten å bli framstilt som lesbisk eller spesielt mandig.

Val Mc Dermid er en annen skotsk krimforfatter jeg er glad i å lese. Hun har også et tospann som hovedpersoner i mange av bøkene sine. Det er psykologen Tony Hill og politikvinnen Carol Jordan. De to utvikler et slags kjærlighetsforhold i starten av samarbeidet, men stadig flere og mer kompliserte ting kommer i veien for at de skal kunne ta skrittet fullt ut. I de siste bøkene har de utviklet ett vennskap som er veldig spesielt, og som kanskje er bedre enn et seksuelt forhold. De er likeverdige partnere, slik de har vært gjennom hele bokserien. Av og til er det politikvinnen som har fremstått som den svake, og av og til er det psykologen. Det er ikke snakk om at Mc Dermid har gjort det ene kjønnet sterkere enn det andre, hun behandler karakterene sine like brutalt uansett kjønn.

Nå i juleferien har jeg (endelig) lest Stieg Larssons Millenniumtrilogi. Her møter vi også en mannlig og kvinnelig hovedperson. I den første boka har Blomqvist og Salander et forhold, og Salander rømmer landet da hun oppdager at ”Kalle jævla Blomqvist” ikke er trofast mot henne. Da ble jeg litt provosert, fordi jeg tenkte at dette kunne forfatteren godt ha unngått. Da jeg leste videre i de to neste bøkene forsto jeg at det måtte være slik: Salander framstår som stadig sterkere og mer selvstendig, til tross for den spesielle oppveksten. Hun er definitivt ikke et kjønnsobjekt som underkaster seg en mann ved slutten av historien i den tredje boka, og hun var det egentlig ikke i den første.

Helt til sist vil jeg nevne en forfatter som virkelig provoserer meg med sitt kvinnesyn. Det er mulig jeg har misforstått alle bøkene jeg har lest av Paolo Coelho, men jeg klarer bare ikke måten han omtaler kvinner på. Kvinnene hans må enten være hekser i positiv forstand, eller noe nærmest uoppnåelig en mann må søke etter på lange reiser slik som i ”Zahir”. Jeg har lest mange av bøkene hans for å se om jeg har misforstått, men jeg klarer bare ikke å se hva som er så flott med måten han framstiller kvinner på. Han skriver godt, og han skriver om spennende spirituelle temaer, men jeg liker ikke måten han mystifiserer kvinner på. Det blir rett og slett for mye av det gode i tilbedelsen av kvinner generelt.

  • Comments(6)//valkyrie.pixelmaster.no/#post88